Esso Stasjonen selger fiskekort og jaktkort. Her for du også desifisert fiskeutstyret ditt.
På  Esso finner du også  Avis Bilutleie og Karasjok bilbergning.(Viking, Falck og Naf)
Esso ligger på RV92 rett over brua på sørsiden av elva Karasjohka mot Finland
Åpningstider: mandag-fredag 07:00-22:00 lørdag 08:00-22:00 søndag 09:00-22:00
Tlf: 78 46 63 11 Faks: 78 46 62 20 

Rundt 80 % av kommunens innbyggere er samisktalende, og samisk og norsk er likestilte som forvaltningsspråk.

Kárášjohka/Karasjok har fått navnet etter elva som renner gjennom kommunen, Kárášjohka. Navnet johka er samisk og betyr elv. Navnet karas kommer trolig fra samisk og betyr trefat, eller fra finsk (kara) som betyr buktende - den buktende elva.

Foruten vakre og spennende omgivelser er Karasjok i dag et kulturelt og sosialt hovedsete for samer i Norge. Viktige samiske institusjoner er lagt hit som f.eks Sámediggi/Sametinget, NRK Sámi Radio, det nasjonale museet De Samiske Samlinger, Samisk spesialistlegesenter, Samisk kunstnersenter, Indre-Finnmark prosti, Samisk spesialbibliotek, Indre-Finnmark rettshjelpskontor og Barne- og Ungdomspsykiatrisk poliklinikk.

Karasjok gamle kirke er Finnmarks eldste trekirke. Dette kirkehuset var hovedkirke i Karasjok prestegjeld til 1974. Da ble den nye kirken vigslet. I dag fungerer denne kirken som en tilleggskirke og kulturskatt i Karasjok. Kirken har 140 sitteplasser.Over kordøra i Karasjok gamle kirke står årstallet 1807. Christian den 7. var da konge i Danmark-Norge (1766-1808). 1.søndag i advent det året ble denne kirken tatt i bruk, men ble først vigslet i 1822 som følge av de enorme avstandene i Finnmark. Det var sjelden besøk av kirkelige myndigheter den gang.Kirken er bygd som en korskirke av tømmer som er hugget i Karasjok. Ser vi på detaljene, oppdager vi at håndverksstandarden har vært nokså grov. Hovedverktøyet har vært øks. De første inspeksjonene avslørte at det var store åpninger mellom tømmerstokkene. Når man vet at det ikke var ovner i kirken i begynnelsen, må det ha vært nokså kaldt inne vinterstid. Vedovner ble installert først i 1860-årene. Disse ovnene er for lengst fjernet.Gudstjenestene ble hovedsakelig holdt om vinteren. Først i 1873 fikk Karasjok egen sokneprest. Før den tid lå prestegjeldet under Kautokeino og Kistrand (Porsanger).I begynnelsen var kirken svært spartansk. Den hadde verken våpenhus eller sakristi. Det er kommet til senere. Hovedinngangen var da gjennom nordre korsarm. Vi ser ennå den gamle hoveddøra der. Fargen utvendig var tjærebrun. Senere ble den malt hvit. Her var ingen altertavle, heller ikke døpefont og det innvendige taket manglet. Benkene er også kommet inn senere. I den første tiden sto eller satt menigheten på gulvet under gudstjenestene. Tårnet var opprinnelig formet som en løk, ikke spissformet slik som nå.Etter hvert fikk kirken inventar og den ble forbedret med våpenhus, sakristi, galleri og innvendig tak. Vinduene ble også endret.

Altertavla kom inn i kirken i 1831 som en gave. Den er en speilvendt reproduksjon etter et kopperstikk av den flamske kunstneren Antonius van Dyke (1599-1641). Det står spotterne. Rammen rundt bildet har en stil som ikke harmonerer godt med kirken for øvrig. Altertavlen har nok vært plassert et annet sted før den kom til Karasjok. Søylene og toppstykket rundt altertavlen er bondeempir bygdekunst. Denne altertavlen er den eneste i sitt slag i Nord-Norge.I 1907 ble kirken malt innvendig i en gulaktig farge. Inventaret ble også malt. I 1960-årene ble malingen fjernet og kirken har fått tilbake den opprinnelige fargen som er trehvit. Da tyskerne trakk seg ut av Finnmark i 1944, brente de så å si alt. Hele Karasjok kirkested ble brent, bare kirken sto igjen. Ingen vet hvorfor kirken ble spart, men nordveggen ble sterkt skadet da tyskerne sprengte Karasjok bro. Lufttrykket presset inn veggen. Vi kan se hvordan veggen senere er støttet opp med ekstra bjelker.Som eneste bygning på kirkestedet ble kirken brukt av lokalsamfunnet som skole og lærerbolig i begynnelsen av gjenreisningstiden. Her holdt også forsyningstjenesten til en tid. I mai 1945 skjedde det en stor spreningsulykke i Karasjok. Da omkom mange fra polititroppen, som var kommet hit for å drive minerydding. I hast ble kirken gjort om til feltsykehus. De sårede ble båret inn. Noen ble operert her og salmetavlene ble brukt til operasjonsbenk. Selv om Karasjok menighet har fått en ny og fin arbeidskirke, er det fortsatt bruk for Karasjok gamle kirke. I forbindelse med 2000-års jubileet er denne kirken blitt ett av tusenårsstedene i kommunen. Menigheten i Karasjok sa farvel til det gamle århundre og årtusen med en takkegudstjeneste i den gamle kirken nyttårsaften 1999.Det er viktig for menigheten og samisk kirkeliv at kirken nå restaureres. Den er preget av sterkt forfall. Målet er at den gamle kirken skal stå ferdig restaurert til sitt 200-års jubileum i 2007. Det er et sterkt ønske i befolkningen om dette, og menighetsrådet vil i samarbeid med kommunen og Riksantikvaren forestå dette arbeidet. Den gamle kirken skal bevares slik at den kan være et supplement hele året til den nye kirken og brukes jevnlig ved spesielle anledninger i kirkeåret, til glede og gavn for stedets befolkning og for Indre-Finnmark prosti.Denne kirken har fulgt stedet befolkning i snart 200 år. Kirken har preget stedet og derfor ønsker mange å få utført kirkelige handlinger her. Det er særlig vielser, men også dåp og begravelse. Kirken brukes fra påske til september, og den er et av de mest besøkte stedene i Karasjok i turistsesongen. Så lenge restaureringsarbeidene pågår, vil kirken imidlertid være stengt for publikum. Det vil heller ikke bli utført kirkelige handlinger i kirken så lenge dette arbeidet pågår. Karasjok gamle kirke er ikke bare et viktig symbol for Karasjok menighet, men også for Indre-Finnmark prosti, for samisk kirke- og samfunnsliv og for Finnmark generelt. Få kirker sto igjen etter 2. verdenskrig. Denne kirken er den eldste av dem og er således et viktig bindeledd til fortiden. Den gamle kirken skal ikke fungere som et museum, men være en menighetskirke ved viktige begivenheter i lokalsamfunnet, i prostiet og ved viktige regionale og nasjonale begivenheter. (Kilde: Biskop Per Oskar Kjølaas, jan.2002 )